Synne Marie

Jeg har bestemt meg for å opprette egen reiseblogg/folkehøgskoleblogg for året 2010/2011. På den måten slipper jeg å oppdatere alle og enhver, og venner og familie som er interesserte i å følge med på hva jeg gjør, kan bare stikke innom der til tider. Bloggen blir å finne her.

Useriøst selvportrettsøyeblikk fra en oppgave i vår.
Tjohei!

Jeg trenger seriøst et kurs i hvordan en bretter sammen et tørkestativ:

...for jeg får det ikke til. Nei, det skjer ikke særlig mye i dag. "Alle" er i syden og slikker sol, mens regnet gjør sitt beste for å vaske Bodø av kartet. Global oppvarming med 5 grader som sommertemperatur er kraftig oppskrytt. Bit fra deg litt'a!

Hvis noen fortalte meg at jorda var firkantet på en overbevisende nok måte, hadde jeg begynt å lete etter hjørnene på globusen. Jeg kan gjerne le av amerikanske turister som saksøkte Hurtigruten fordi de ble skuffet over at midnattsola ikke var en annen sol, men hadde jeg vært amerikaner hadde jeg garantert trodd det selv. Som jeg så mange ganger har sagt når jeg har blitt konfrontert med denne... Eh, mangelen på basiskunnskap; man kan jo ikke vite det når man ikke har hørt det før?

Men dette, dette her... Det blir bare for dumt;

Høhøhø... Trykk på bildet for å komme til saken.

Litt sånn føles livet akkurat nå:

(Bildet er, ironisk nok, fra superheltdagen i ståkuka)
Litt blått, litt grått, litt emo og litt svart og hvitt. Jeg liker ikke eksamensresultater, og er ikke særlig fan av avskjeder heller. Det er så mye som skjer for tida, alle skal hvert til sitt... Selv om jeg er en av dem som drar, føles det veldig vemodig å bare forlate de jeg er glad i. Samtidig føler jeg meg kraftig bortskjemt som sitter og henger med hodet over en sånn "filleting" som at livet går videre. Man må jo vokse opp på etellerannet tidspunkt, men jeg synes ikke det beste tidspunktet er nå. Ahrg, cry me a river.

Med videregående! For evig og alltid! Aldri mer tidlige, mørke novembermåneder med tunge mattetimer, novelletolkninger eller analyser. Ferdig, finito, done, the end!

På en annen side er det en gjeng jeg kommer til å savne noe helt grusomt mye. Det slo meg plutselig i dag, da noen minnet meg på hvilket freakshow vi egentlig er. Det har foregått så mye latter, show, sang, dans og andre sprell i det klasserommet i hele år. Jeg har blitt så vant til det at jeg ikke tenker over det to ganger når jeg entrer døra, og det står to stykker og danser i det ene hjørnet, og ei som turner i det andre. Noen springer rundt i gangsterklær eller med bananer de har tegnet på, mens andre leter opp lyrics og melodi til glemte sanger fra 90-tallet, og synger på den eller leter den opp på youtube. Jeg vil ikke betegne det som bråk eller manglende arbeidsro, for vi er back on track på det faglige på null komma niks (eller fem minutter fra eller til, details, details). Jeg vil heller betegne det som liv og engasjement. Miljøet er rett og slett livlig. Har aldri følt meg så hjemme i en klasse som de tre siste årene, takk skal dere ha for det, fantastiske folk.

Jeg var nettopp innom min gamle blogg (her), for første gang på evigheter. Nå må jeg bare spørre meg selv hva som har skjedd med skrivinga mi siden den gang?! Nå er den alt for akademisk. Og upersonlig. Og jeg blir så opptatt av å bruke korrekte formuleringer, at det jeg egentlig vil si gjemmes bort. Sånn skal det sikkert være i formelle brev og offentlige dokumenter, men her inne? Nei.

Kanskje det startet med fordypningsemnet mitt? Jeg hadde om blogging, og ble så opptatt av å ikke bli som disse typiske rosabloggerne. De som blogger om hvilken neglelakk de bruker og hva de spiser til frokost, og hvorfor det er teit med 18-årsgrense på solarium. Jeg kunne jo for all del ikke bli som dem, herregud. Problemet er jo bare at dersom man skal ha en blogg, må man også kunne ha noe å skrive. Det man skal skrive bør ha en viss underholdningsverdi, og hvis det ikke har det verken for den som leser eller den som skriver, har man muligens et ørlite problem. Nøyaktig hvem det er et problem for vet jeg ikke helt. Likevel skjønner tilogmed jeg at det er lite vits i å skrive noe ingen kommer til å lese, eller lese noe ingen egentlig burde ha skrevet.

Jeg liker absolutt å skrive; det har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. Det startet med en historie (som jeg skrev da jeg var fire år) om en bjørn som spiste kveldsmat, og som holdt på å bli spist av en krokodille da han skulle følge vennen sin hjem. Jeg tror intelligensnivået har steget et par hakk siden da, men på en annen side var bjørnehistorien garantert mer fengende og mer interessant enn mange av disse innleggene. Samtidig har jeg rett og slett ikke hatt så mye interessant å fortelle det siste året, da det stort sett bare har dreid seg om skole. Jeg har satt av så mye tid og krefter på å få gode karakterer, og å henge med på den sinnssyke arbeidsmengden, at alt annet har kommet i andre rekke. Det ga resultater, da; 5,0 i snitt for denne vårterminen. Happyface!

Men NÅ er jeg ferdig med å være akademisk for en stund. Til høsten skal livet bare handle om Folkehøgskole og reising, og etter hvordan jeg har forstått det, handler Folkehøgskole om livet. Ikke forvirrende noen plass, det der altså. Jeg skal prøve å bli litt flinkere til å skrive det jeg selv vil få fram, og ikke det jeg tror folk vil høre... I fordypningsemnejobbingen min fant jeg nemlig også ut at blogg ikke hadde noen målgruppe, så jeg kan jo ikke feile på den...

Fra gammelbloggen;



Slående bytting mellom 1. og 3. person, og fortid og nåtid...

Da er jeg back on track og ferdig med alle skriftlige eksamener. Nesten. Jeg har én 17. juni, men den er praktisk-muntlig og får i mitt hode ikke nevnes før om to uker. NÅ er jeg på Halsa og nyter et fantastisk sommervær. Gresset er grønt, trærne risler med bladene sine i vinden og nabobonden smiler og ler mens han sprer møkka utover store deler av jordene. Her snakker vi hardcore, lagra kumøkk som han har spart på i hele vinter. Dette fører til at det lukter supergodt overalt og jeg kan ikke sove med vinduet åpent i natt.

Bilturen hit gikk for det meste ut på å erte lillebror for å ha sagt "toende juni" da han ringte en kamerat for å fortelle at det ble streik på onsdag. Han vekslet deretter mellom å geipe og se stygt på meg, før han bestemte seg for å bruke meg som armlene. Da jeg protesterte begynte han å trøstespise pizza. Selvfølgelig måtte han plukke av all pepperonien, og la den på skinnveska til mamma. Jeg himlet med øynene og forsøkte å hinte forsiktig til mamma om at en av oss måtte være adoptert, men hun blånektet. Familie...

Jeg skulle forresten lære ham å klippe gresset da vi kom fram, men han skulle være macho og gjøre det selv:

Intelligensnivået er til å ta og føle på...

Anywho, siden det nå er sommer betyr det også at de koselige, kravlende insektene er tilbake. Nå nettopp kom jeg lykkelig uvitende hoppende opp trappa og skulle inn ytterdøra. Jeg rakk akkurat å trykke ned håndtaket, før jeg oppdaget en stor, stygg edderkopp 30 centimeter unna handa mi. Reaksjonen kom selvfølgelig umiddelbart, og jeg rev opp døra samtidig som jeg foretok et slags dårlig forsøk på baklengs salto nedover trappa. Siden jeg hadde kameraet i hendene turte jeg etterhvert å nærme meg for å ta noen bilder da jeg var ferdig med å ha hjerteattakk:


Den var DIGER!


Sånn så den ut når den rørte på et bein og jeg skvatt...

Sånn ellers har jeg vært på en kul revy der publikum måtte hysjes på og programheftet inneholdt smileys og var skrevet på dialekt. Folk møtte opp i støvletter og sandaler. Lenge leve bygdelivet?

Gikk over noen bilder på gamlemaskinen, og fant noen fra den tiden jeg var hestepasser på Silcar. Søting!

Jeg fikk en kommentar der noen ba meg skrive et innlegg om vennene mine. Jeg følger ikke nøyaktig ordre, men henter litt inspirasjon derfra. Allright?

Jeg skal begynne med å være så tørr og akademisk at jeg henter inn beskrivelsen jeg fikk opp da jeg søkte på "venn" på Wikipedia:

"Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i pålitelighet eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser. Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap.

For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et flokkdyr er viktig å ha noen ved selskap. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer."

Jeg var i gang med en lang forklaring på hvorfor jeg var glad i vennene mine og på hvilket grunnlag, men fjernet det. Jeg innså at de ikke trenger å lese gjennom en haug med klissete tekst for å forstå hva jeg vil fram til.
Når det gjelder mine venner:

Dere er fantastiske på hver deres måte og dere får meg til å smile på ekte hver eneste dag. Hjerte.

Jeg hadde forventet at jeg skulle være et hyperstressa nervevrak i påvente av den store norsk-eksamenen. Den går av stabelen i morgen, fredag 21. mai, og vår kjære lærer har mast ørene våre såre om eksamen siden dag én i høst. Kanskje det er derfor jeg er så forberedt, istedet for å kjenne at magen knyter seg av redsel for å ikke prestere godt nok... Det er tross alt bare fem timer av livet mitt som skal brukes til å jatte ned noe smart i et dokument (la meg beholde den visjonen inntil videre, takk).


Ja, også har jeg fått meg nytt skjerf, fin ettervekst og et nytt, superintelligent uttrykk jeg kan bruke på bilder. It's totally a winner, right?

Der ser dere hva som skjer når dere absolutt skal ha jevnlige updates, og jeg egentlig ikke har noe interessant å fortelle...